søndag, 26 april 2015 12:19

Da humla kom med båt til Norge

Humleplanten er en viktig ingrediens i ølen vi tar i solen nå som våren og sommeren er på vei. Den gir den bitre smaken til øllet. I dag er humlen som brukes i ølbrygging stort sett importert. Faktisk har vi importert humle til Norge i vel 200 år.

Hvor utbredt humledyrking har vært i Norge er vanskelig å si. En grundig studie av presten O. Olafsen publisert i 1910 viser at selv om humle nok var kjent, og i bruk, i middelalderen, har det nok variert ganske kraftig hvilke områder som den har vært dyrket i. De som ikke brukte humle i bryggingen, brukte i stedet andre smakstilsettere slik som f.eks. ryllik eller porsen.

Kilder fra 1661 viser at det i flere deler av landet antagelig ikke ble det dyrket særlig med humle. I samme gjennomgang påla myndighetene alle gårder å anlegge en humlehage. Da en ny gjennomgang av jordeierforholdene ble gjort i 1667 var det derfor blitt langt flere humlehaver omkring i landet. Hvor mange er likevel vanskelig å si, siden de som gjorde tellingen ikke registrerte på samme måte.

Fra 1700-tallet forteller tollmateriale at det i 1756 ble innført om lag 180 000 pund humle. Innførselen sank så kraftig, til om lag 30 000 pund i 1786 og til noe over 26 000 pund i 1794. Nedgangen kan kanskje forklares med økt konsum av brennevin, som flere samtidige klaget mye over. Likevel er det mye som tyder på at  den norske humleproduksjonen tok seg opp. En gjennomgang av topografiske beskrivelser fra de siste tiårene av 1700-tallet bekrefter at humle ble dyrket på mange gårder omkring i Norge, men da først og fremst til eget bruk. Særlig innlandsbygdene på Østlandet, samt indre fjordbygder på Vestlandet avlet nok humle til egent bruk.

På 1800-tallet tok humleimporten seg opp igjen. I handelsstatistikken fra 1835 var den økt til ca. 140 000 pund. Dette forklares best med kriseårene under og etter Napoleonskrigene. Humlehavene tok kanskje ikke så stor plass, men ølbryggingen krevde også korn. Folk hadde måttet prioritere å spise kornet, fremfor å brygge øl av det. Humlehavene ble derfor liggende brakke.

Å ta opp igjen humleproduksjonen etter krigen og krisen var heller ikke så lett. Verdenshandelen ble mer liberal utover 1820- og 1830-årene, og førte til at billig utenlandsk humle ble tilgjengelig. Ofte var den utenlandske også regnet som langt bedre enn den norske humlen, som kunne variere mye fra gård til gård. Utenlandsk øl, særlig tysk øl, kom også til, og sammen med nye drikker som kaffe, samt etableringen av bryggeriindustrien ble hjemmebryggingen gradvis historie. 

Ser vi nærmere på hva importen av humle innebar i praksis, dersom alt ble brukt til øl, finner vi at det gjennom hele perioden må ha vært hjemlig humleproduksjon. For å unngå å overføre moderne forhold bakover i tid, er det best å bruke en øllbryggeoppskrift fra 1795. Denne anbefalte å bruke 30 til 40 pund vann på ett pund humle, men ikke mer enn 40 pund. I moderne mål tilsvarer det mellom  ca. 15 - 20 liter vann per ca. ½ kg humle.

Importen av humle muliggjorde på det meste om lag 5 liter øl per nordmann. Det kan ikke sies å være mye. Vi må derfor kunne anta at øl laget på importert humle ikke var den vanlige drikken. Kilder fra slutten av 1700-tallet klaget også over den dårlige kvaliteten på det norske øllet, og også humlen. De foretrakk tysk øl. Dette kan dette bety at den importerte humlen ble brukt til å brygge ”finere” øl, forbeholdt spesielle anledninger. Eventuelt at det var en drikk som først og fremst mer velstående sosiale lag kunne sitte med i solen, en vår- eller sommerdag for vel 200 år siden.

Referanser:
Borgen, L. "Glimt fra humlens og humlehagens historie i Norge" Våre nyttevekster, 2, 1999.
Olafsen, O. "Humledyrkingn i Norge fra ældre tid til nutiden", Historisk tidsskrift 4/6, 1910.

 

Tilleggsinformasjon

Lest 9771 ganger