søndag, 26 april 2015 13:46

Hvorfor kaller man ikke øl for bjor i Norge?

Dette innlegget har tatt mye mer tid å skrive enn jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig forsket litt på opprinnelsen av de gamle ordene for øl.

Den vitenskapen heter etymologi, så jeg har lekt etymolog en stund. Utfordringen med det er at kildene, ut over Wikipedia, er sparsomme og ikke alltid like enkelt tilgjengelig. Det hjalp en hel del da min kjære kone plutselig dukket opp med boken Våre arveord, så nå tror jeg at jeg har klart å nøste opp dette på en bra måte.

Hvis man er litt interessert i slike ting er det faktisk en morsom historie fordi den sier mye om hvordan ølkulturen har spredd seg nordover til oss. Vi tenker så lett at tyskerne alltid har brygget øl, og at alt kommer derfra, men slik er det jo ikke. For hvem var det egentlig de gamle germanerne lærte bryggekunsten av? Og hva med engelskmennene? For å finne svar må vi ganske langt tilbake i tid …

For 1000 år siden hadde vi flere ord for øl i Norge. I gamle norrøne kilder brukes ordene øl, bjor og mungàt, og det er ikke alltid lett å skille betydningen av disse fra hverandre.

Hold dere fast, her gjelder det å ha tunga rett i munnen!

Ordet øl kan knyttes til det engelske ale (aul). Alt tyder på at både ordet og bryggetradisjonen kom til Vestlandet fra England. Ale stammer fra det gamle Anglo-Saksiske ordet ealu, som kan knyttes til den indo-europeiske ordstammen alu-. Enda lenger tilbake finner man ordet olu-t som etter all sannsynlighet opprinnelig betegnet fargen på brygget og betød «det gyllenbrune eller brungule».

På gamle norrøne innskrifter eller runer går ordet alu ofte igjen. I alle språk som benytter ale som utgangspunkt for det lokale ordet for øl, har ordet alltid hatt den samme betydning, nemlig en gjæret alkoholholdig drikk basert på malt.

I England benyttet man lenge begrepet ale for ølet som ble brygget i England uten humle. Helt opp til 1600-tallet brygget de øl uten tilsetning av humle, i motsetning til øl fra kontinentet. De tilsatte andre urter, som pors, malurt, lyngblomster og salvie. Det var en periode faktisk forbudt ved lov å tilsette humle! Det importerte, utenlandske ølet ble kalt for beer, etter det tyske Bier. Men fra 1700-tallet og utover begynte også engelskmennene å tilsette humle til sin ale, da ble det faktisk forbudt å tilsette noe annet enn humle under bryggingen, altså helt motsatt av tidligere! Men det var bare fordi det sikret kongen bedre kontroll på skatteinnkrevingen … Etter det har ale og beer levd side ved side og benyttes om hverandre uten en klar avgrensning mellom dem.

Det er ingen kjent kobling mellom ordet ale og et tilsvarende ord for øl i latin eller gresk. Når øl ble omtalt på latin benyttet de ordet cervuisa, som jo benyttes i en videreutviklet form i dag i Spania og Portugal.

Stammer det gamle norrøne ordet bjor fra det germanske bier? Opp gjennom årene er det mange som har hevdet det. Mye tyder imidlertid på at det ikke er korrekt. Derimot hører ordene bjor og det gammelengelske beor trolig sammen, men var det egentlig øl de ga navn til? I følge den anerkjente engelske språkforskeren Christine Fell er det ingen klare beviser for at det var øl de viste til når beor ble omtalt i gamle skrifter. Tvert i mot, mye tyder på at det var en søt, alkoholsterk drikk som var basert på en blanding av honning og frukt, altså en form for sterkvin. Hun gjennomfører en overbevisende argumentasjon for at dette stemmer, både ut i fra norrøne og engelske kilder. I tillegg til det rent språklige, er et av «bevisene» bruken av små beger som passer til sterkvin ved siden av større krus og horn for øl, noe som var vanlig hos vikingene. De drakk både mjød, bjor og øl. Mjød er laget av honning, og øl er basert på malt, men ingen kilder sier helt klart hva bjor var. Det er heller ingen kilder som klart knytter bjor til øl eller en maltbasert drikke. Vi vet også at det var vanlig å blande øl og mjød, men det er ukjent hva de kalte denne drikken. Kanskje det ble kalt bjor av vikingene?

Senere kilder tyder på at ordet bjor skiftet innhold ut over i middelalderen og at det etter hvert ble en betegnelse for det importerte tyske ølet, som for det meste kom fra Hanseatene. Det er logisk, men samtidig en språklig tilfeldighet. Ordet bier har nemlig ikke samme opprinnelse som verken bjor eller beor. Bier kommer enten fra det latinske bibere, som betyr å drikke, eller fra det galliske ordet biére. Det er sannsynlig at bibere er et låneord fra gallerne, så en interessant mulighet er altså at det germanske (tyske) ordet bier egentlig kommer fra det galliske (franske) biére, enten direkte eller via romerne.

Bjor har ukjent opprinnelse, kanskje det stammer fra beor, eller kan det være omvendt? Veldig mange engelske ord har jo en norrøn avstamning. For historiens del hadde jo det vært det morsomste! Når ordet bjor forsvant vet vi ikke, men ordet øl ble etter hvert en felles betegnelse for alt øl, enten det kom fra kontinentet eller de britiske øyer.

Hva så med mungàt? Den opprinnelige betydningen er «munngodt». Jeg liker bedre definisjonen i Gyldendals Dansk-dansk ordbog, der står ordet forklart som ”noget lækkert”, altså noe som er deilig i munnen. Det var navnet for hjemmebrygget øl og ble brukt samtidig med og kanskje lenger tilbake i tid enn øl. Sånn sett kan man tolke ordet som et kvalitetsstempel på det norske hjemmelagde ølet i gamle tider. Mye tyder på at øl og mungàt (mungåt) ble brukt om hverandre uten at det var noe tydelig skille dem imellom. Noen kilder omtaler mungåt som det svake bordølet, mens andre skriver at det var sterkt øl. Jeg heller mest til at mungåt ble benyttet om hjemmebrygget øl enten det var sterkt eller svakt. En rekke ord tok utgangspunkt i mungåt. Brukte de humle i ølet ble det kalt humlamungàt, ble pors benyttet het det porsmungàt, en svakere variant het damemungàt (!). Når bruken av ordet døde ut vet man ikke helt, men etter hvert ble ordet øl helt dominerende og i kilder ut over i middelalderen (blant annet på 1400-tallet) blir mungåt stadig sjeldnere omtalt. Det henger nok sammen med at hjemmebryggingen avtok i omfang, og at stadig mer av ølet ble importert gjennom Hanseatene.

På samme måte som med mungåt, ble også ordet øl knyttet til en rekke høytider og ulike handlinger, som alltid ble beseglet med en skål. Uten denne var hverken et giftermål eller en arvepakt juridisk bindende. Festarøl, brudeøl, barnsøl, gravøl og arveøl er eksempler på navn på slike rituelle handlinger. Rester av disse ordene har vi fremdeles i dag i det norske barsel (barnsøl) og det engelske bridal (brudeøl). Og det er ikke så veldig mange tiår siden min morfar beseglet en avtale med en håndverker om bygging av en hytte i Rondane med en skål og et håndtrykk …

Litt om ølets vandring nordover. At kunsten å brygge øl har sitt utspring i det gamle Mesopotamia, og at kunnskapen deretter har beveget seg via egypterne til Spania, nordover til gallerne, kelterne, germanerne og til slutt oss nordboere, synes de fleste å være enige om. Spanjolene var for 2500 år siden trolig de mest sofistikerte ølbryggerne i sin tid. Jeg har ikke belegg for å si at franskmennene brygget øl før tyskerne, trolig utviklet dette seg ganske samtidig. De eldste tyske bevis for brygging er fra 800 B.C., men det forhindrer ikke at navnet bier kan ha kommet fra det franske biére på et senere tidspunkt. Av frykt for å legge meg ut for mye med tyskere og franskmenn stanser jeg der … (og da ser jeg helt bort i fra teorien om at det også er en mulig østlig rute fra Egypt og inn til Tyskland via landene i Sentral-Europa …)

Tilleggsinformasjon

Lest 11214 ganger
Mer i denne kategorien « Julen før i tiden