mandag, 21 desember 2015 00:00

Julen før i tiden

Det er ikke bare i vår tid at det er travelt før jul. Lille julaften var som oftest årets mest kaotiske dag, og man pleide å si når huset var spesielt rotete: «Det ser ut som på lille julaften».

Hele desember var det mye som skulle gjøres både inne og ute. Blant annet skulle juleølet brygges, og på Thomasmesse 21. desember skulle det stikkes og prøvesmakes. Tomasmesse ble delvis regnet som vintersolverv, for i norrøn tid ble julfreden lyst fra denne tiden.

Å vaske seg ren og ha noen nye klær til julehelgen var viktig. Man skulle gå fornyet ut av det gamle året og inn i det nye. Den som ikke fikk seg noe nytt, ble kalt julefant eller skitbukk, og ble straffet av julebukken. Skitbukken måtte sitte på en stabbe til spott og spe. Ofte lot man være å skifte klær i det hele tatt i ukene før jul, og søndagen før jul het derfor skittensøndag. Den var som en hverdag hvor ingen fikk ta på seg bededagsklærne.

Julefreden
På Thomasmesse begynte Julefreden. Det sto blant annet i Byloven. Julefreden varte i tre uker, og «enhver voldsomhet begått i denne tid, straffes med forhøyede bøter.»

I Bergens Raadhus-Protokol heter det: «Anno 1593 paa Sct. Thomæ Dag, som er den 21de Decembris, blev sat Julefred efter Byloven».

For å sikre julefreden, gikk menn i byene julevakt. I tallrik flokk gikk borgerne sammen med en tjener, med lykter i hånden og væpnet med kårder, rundt i byen og passet på at ingen brøt julefreden. På alle allmenninger i Bergen stanset de opp og ropte: «Vagt i ho!». Å gå julevakt var noe besværlig, så ofte endte de opp hos venner og bekjente i gjestebud.

Når julefreden varte, måtte ingen arbeide, unntatt det som var nødvendig, som å fôre dyrene. Ingen måtte sysle med noe som var rundt, for det var særdeles uheldig. Retterstedene skulle også hvile. Menneskene skulle holde fred med sine arvefiender: ulver, bjørner, rotter, mus og de kunne ikke omtales ved sitt rette navn.

Lille julaften var Tollesmesse. Da skulle alt av juleforberedelser være ferdig, og bare det mest nødvendige skulle gjøres de nærmeste ukene.

Julaften
24. desember var det mye å gjøre og huske på, og man ble ikke alltid ferdig med alt. Mange fikk sanne de gamle ordene: «Året er aldri så langt, juleaften er jo trang».

Husbonden måtte gå rundt og male julekors på dører og i uthus. Når tennene på kveget var gnidd inn med en blanding av salt og sot, kunne Helligaften begynne. Dyrene fikk en ekstraforing denne kvelden, og man sa gjerne noen ord til hestene og kuene, som for eksempel: «Det er julekveld, kyre mi,» eller «Her har du, for at du skal vite at det er jul.» Det var mye liv i stallen den natten.

Lussi, den slemme vetten som viste seg på Lussinatt 13. desember, kunne dukke opp igjen på når julen hadde satt inn. Hvis folk ikke var ferdig med alle juleforberedelsene innen julaften, satte Lussi seg på taket og ropte ned i pipen: «Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!» Hvis man ikke lyet kunne hun bli så arg at hun rev i stykker pipen.

Ingen skulle glemmes. Å ha en tanke for dyrene, fuglene, trærne og de usynlige, kunne bringe lykke i det kommende år.

På gårdens nærmeste tre helte man melk og øl på røttene, og noen steder satte man på julaften ut et krus øl, noen kaker og et stykke kjøtt foran det største treet. Nisser, engler, vetter og andre usynlige vesener måtte man holde vennskap med. Man kunne sette mat utenfor døren, og bordet skulle stå dekket hele julen igjennon, slik at vandrende tusser kunne nyte god forpleining. Alle dører skulle julenatten stå ulåst, slik at de underjordiske kunne komme frem hvor de ville.

Julaften ringes inn
Når Mariklokkene kimte, gikk julen inn, og dens fred og glede senket seg over alle. Ikke bare mennesker og dyr, men også de hemmelighetsfulle, usynlige vesener. Fra nå skulle hvert rike – menneskenes, dyrenes og de usynlige veseners – passe på seg og sitt.

Når Mariklokken hadde ringt, skulle folkene vaske seg. De bega seg til husets badstue og tok dampbad. Etterpå kledde man på seg rene klær. Særlig viktig var rent undertøy. «Renslighet er en god ting, sa kjerringen, hun vendte sin serk på julaften.»

Den siste som forlot badstuen skulle fyre godt i, slik at varmen kunne holde seg lenge ennå. Hensikten var at de avdøde slektninger skulle kunne ta seg et bad om de lystet.

Huslyden kom inn i stuen, ren utenpå og inni, og hilste hverandre med ordene: «Gledelig jul! Helsen og sunnhet og alt hva kjært er!»

Julegaver
Julelysene brant og bordet var dekket med god mat. Nå skulle julegavene utveksles. Skikken med julegaver er gammel, kjent fra romerne til de hedenske nordboere. Antallet gaver kunne bli stort. Erik Rosenkrantz, lensherren på Bergenhus, delte julaften 1560 ut gaver til 187 forskjellige personer. En del var almisser.

En vanlig gave fra husfader til husmoder var julekaker. De kunne være fine med honning og pepper, eller grovere med bare rugmel. I form var de runde som solen, eller som skikkelser av menn, bukker og griser. Sannsynligvis stammer de fra hedensk tid og Tor-dyrkelsen. Spor av disse har vi ennå, i form av kakemenn.

I Lucies tid var det ikke vanlig med gudstjeneste på julaften, men 1. juledag, både morgenmesse og aftenmesse.

Julenatt
Julenatt er natten mellom julaften og første juledag, var en av de farligste og mest magiske nettene i året. Omtrent alt som var av overnaturlige vesener og trollskap var ute julenatten, derfor var det viktig å ta sine forholdsregler og beskytte seg mot det onde.

Ved midnattstimen, i Frelserens fødselsstund, kunne kveget snakke som folk. Dyrene vendte hodet mot øst og nikket tre ganger, før de ba fadervår. Dette måtte ikke menneskene overvære. En nysgjerrig mann som ville overvære dyrenes snakking, ble gjennom hele natten kastet fra vegg til vegg så han kom ganske syk derfra. Og … «det var ikke kveget som kastet ham.»

Julereien var en brokete samling bestående av nisser, huldre, underjordiske, tusser, troll, hekser og annet pakk, som var ute på julenatten. Derfor var det best å holde seg innendørs etter mørkets frembrudd på julaften, og ikke gå ut igjen før solen hadde stått opp på juledagen. Var man ute julenatten og møtte julereien, da kunne man risikere at de tok med seg ens «hug» (sjel), mens kroppen ble liggende igjen. Og skulle sjelen vende tilbake, så ville en være sykelig resten av sitt liv.

Kilder:
• Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede: VII Bog. Aarlige Feste, Troels Frederik-Lund
• Merkedager og gamle skikker av Per Holck, Cappelen 1993
• wikipedia: Julenatt

Tilleggsinformasjon

  • Kilde: nattmannensdatter.wordpress.com/
  • Forfatter: May Lis Ruus
Lest 3446 ganger Sist redigert søndag, 26 april 2015 13:46