torsdag, 16 april 2015 14:28

Norrøn drikkekultur

Det å la være å skjenke øl til en gjest var en alvorlig fornærmelse og kunne bli årsak til konflikt og strid.

Dette kan man lese i sagaen om Egil Skallagrimsson. Først spydde Egil i ansiktet på verten og ønsket drepe ham, dernest ble han mildere til sinns og nøyde seg med å klemme ut det ene øyet på verten. Verten hadde gjort Egil rasende med å by fram surmelk i stedet for skikkelig øl.

I norrøne tekster ble de som drakk snakkesalige. Når gjestene ble kátir begynte ordkonkurransene - ølteiti, som omfattet minneskåler, mannjevning, skryting og løfter. I situasjoner der menn drakk, konkurrerte de om å ordlegge seg - kappmæli, og å drikke - kappdrykkja. Talekunst og øldrikking var viktige elementer i æren til en mann.

Å kunne gjøre ølgilde og selv drikke øl, var retten til en fri mann og gjorde han til et fullverdig medlem av samfunnet. I Norge var denne evnen satt likt med å være vettug, holde greie på det en eide av eiendommer, holde avtaler, og sitte på hesteryggen. Manndomsprøven var ikke å kjøre og drikke, som i resten av Europa, men å ride og drikke. Øl var et symbol på maskulinitet i tillegg til frihet og en sosial holdning. At øl er knyttet til en sosial holdning viser de norrøne ordene ölværð og ölværliga.

Ölværð betyr velvilje, blidskap, gjestmildhet. En sier taka við einhverjum með mikilli ölværð - dvs. ta i mot noen med stor "ölværð". Adjektivet Ölværliga betyr velvillig, blid. Dette er betegnelser som settes på svært populære folk, og det sier seg selv ut i fra første leddet i disse ordene, öl-, at ølet ikke var langt unna i slike gjestfrie og gode folks nærvær.

Diktet Rigstula omtaler måltidene hos de ulike sosiale klassene og her omfatter trellens mat ikke drikke. Trellen måtte gi et ølgilde for herren sin for å få friheten. Først da ble han en frihals, noe som ligger til grunn for vårt frelse.

Til grunn for den kulturelle orden, slik man forsto den i hedensk tid, lå to fundamentale materielle størrelser - øl og mjød. Drikking av disse markerte overgangsritene, barsel - barnsøl ble drukket ved barnets fødsel, festaröl ble drukket ved forlovelser og engelskmennene snakker om bridal, dvs. "bride's ale" (brudens øl eller brudøl). De gamle nordboere sa drekka brudlaup eller at de holdt samsgönguöl - dvs. bryllupsgilde eller direkte oversatt "samgangsøl".

Ved ættleiðing - dvs. ættleiing eller adopsjon skulle det brygges þriggja sálda öl - dvs. øl av tre sáld (1 sáld = 6 mælar, i vekt regnet = ½ skippund, omlag 80 kg). Ved livets avslutning støter vi på gravøl som var tenkt som en bryllupsdrikk i dødsriket og erfiöl - dvs. arveøl som ble drukket når arven skulle greies ut. Når en handel var avgjort drakk man njotsminni - dvs. kjøpskål.

Det var skikk å brygge øl til blotsfestene. Snorre skriver i Håkon den godes saga i kapittel 14:

"Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet."

Snorre skriver videre at under blotet skulle en drikk bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og som var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål drikkes - den drakk de for seier og makt til kongen, så drakk de en skål for Njord og Frøy for et godt år og fred - til árs ok friðar. Det var mange som også brukte å drikke Brageskål etterpå, noen drakk også en skål for sine venner og for de som var døde og hauglagte; det ble kalt minne.

Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Når man drikker Brageskål eller Bragarfull

Hele artikkelen:

av Arild Hauge - http://arild-hauge.com

(Del II: Norsk skikk og folketro om ølbrygging)

Det å la være å skjenke øl til en gjest var en alvorlig fornærmelse og kunne bli årsak til konflikt og strid. Dette kan man lese i sagaen om Egil Skallagrimsson. Først spydde Egil i ansiktet på verten og ønsket drepe ham, dernest ble han mildere til sinns og nøyde seg med å klemme ut det ene øyet på verten. Verten hadde gjort Egil rasende med å by fram surmelk i stedet for skikkelig øl.

Om vi kan tro hva Ibn Fadlan skriver om en høvdingbegravelse blant "rus", dvs. svenske vikinger i østerled i 922, kan diskuteres, men han skriver:

 

"[...] Men når det gjelder en rik mann (som dør), så samler de hele hans formue og deler den i tre like store deler. En tredjedel går til hans familie, for en annen tredjedel lager de likklær til ham, og for den siste tredjedelen brygger de nabid (visstnok nordisk øl), som de drikker den dag hans trellkvinne dreper seg, og blir brent sammen med sin herre. De er nemlig helt forfalne til nabid, som de drikker både natt og dag. Ofte er en av dem død med begeret i hånden. [...]"

Etter ordforrådet i norrønt å dømme, var rusen en ønsket tilstand. Å være edru hette ódrukkinn - dvs. udrukken. Når en drakk ble en kátr. I moderne skandinaviske språk, er kåt et ord for seksuell spenning. Norrøne tekster er tilbakeholdne på dette punktet, men noen ganger blir kvinner som bærer drikken til deltakerene omtalt på et vis som peker i denne retning. Hun er vakker og velskapt, vel frumvaxta - dvs. fruktbar, nettopp voksen.

 

Kátr kan også brukes om en som er glad og/eller sprellen. Et annet ord som ofte blir brukt om denne tilstanden er teitr - dvs. glad, lystig, kåt. Teiti er også et annet ord for å feste

(forsatt brukt i moderne islandsk) - dvs. glede, eller å ha det morro. Det brukes også om selve festen - det er "teiti" her i kveld. Teitir eller kátir er også ofte brukt i krigssammenheng på vei til slaget. Da indikerer det en eller annen form for stridsglede, kanskje i en ruset tilstand.

I norrøne tekster ble de som drakk snakkesalige. Når gjestene ble kátir begynte ordkonkurransene - ølteiti, som omfattet minneskåler, mannjevning, skryting og løfter. I situasjoner der menn drakk, konkurrerte de om å ordlegge seg - kappmæli, og å drikke - kappdrykkja. Talekunst og øldrikking var viktige elementer i æren til en mann.

Å kunne gjøre ølgilde og selv drikke øl, var retten til en fri mann og gjorde han til et fullverdig medlem av samfunnet. I Norge var denne evnen satt likt med å være vettug, holde greie på det en eide av eiendommer, holde avtaler, og sitte på hesteryggen. Manndomsprøven var ikke å kjøre og drikke, som i resten av Europa, men å ride og drikke. Øl var et symbol på maskulinitet i tillegg til frihet og en sosial holdning. At øl er knyttet til en sosial holdning viser de norrøne ordene ölværð og ölværliga.

Ölværð betyr velvilje, blidskap, gjestmildhet. En sier taka við einhverjum með mikilli ölværð - dvs. ta i mot noen med stor "ölværð". Adjektivet Ölværliga betyr velvillig, blid. Dette er betegnelser som settes på svært populære folk, og det sier seg selv ut i fra første leddet i disse ordene, öl-, at ølet ikke var langt unna i slike gjestfrie og gode folks nærvær.

Diktet Rigstula omtaler måltidene hos de ulike sosiale klassene og her omfatter trellens mat ikke drikke. Trellen måtte gi et ølgilde for herren sin for å få friheten. Først da ble han en frihals, noe som ligger til grunn for vårt frelse.

Til grunn for den kulturelle orden, slik man forsto den i hedensk tid, lå to fundamentale materielle størrelser - øl og mjød. Drikking av disse markerte overgangsritene, barsel - barnsøl ble drukket ved barnets fødsel, festaröl ble drukket ved forlovelser og engelskmennene snakker om bridal, dvs. "bride's ale" (brudens øl eller brudøl). De gamle nordboere sa drekka brudlaup eller at de holdt samsgönguöl - dvs. bryllupsgilde eller direkte oversatt "samgangsøl".

Ved ættleiðing - dvs. ættleiing eller adopsjon skulle det brygges þriggja sálda öl - dvs. øl av tre sáld (1 sáld = 6 mælar, i vekt regnet = ½ skippund, omlag 80 kg). Ved livets avslutning støter vi på gravøl som var tenkt som en bryllupsdrikk i dødsriket og erfiöl - dvs. arveøl som ble drukket når arven skulle greies ut. Når en handel var avgjort drakk man njotsminni - dvs. kjøpskål.

At en oppnådde rus av ølet finner vi i ord som ölr - det betyr ganske enkelt å være drukken/full. Av sammensatte ord finnes ölreifr, av "øl" og "reifr". Reifr betyr livsglad, munter, vennlig, velvillig. På Island snakker man om at noen er "reifur" når en er glad, snakker og spøker mye, ofte når en har drukket. Derfor kan ölreifr oversettes glad av øl, lystig. Et annet tilsvarende ord er bjórreifr - bjór er et annet ord for øl.

Ölóðr er sammensatt av "óðr" og "øl". Óðr betyr sint, sterk lyst, opprørt, sinnsstemning, galen, vettløs, vill, rasende, rask, ivrig - sett i lys av stemningen en kommer i ølrus, beskriver vel ordet den tilstanden man kan oppnå i alkoholrus som ikke alltid er like hyggelig for alle.

(Men "óðr" kan også bety "dikting, dikt", så i denne sammenheng er det ikke snakk om en bersekergang som i ölóðr.). Et norrønt ordtak lyder öl er annarr maðr - dvs. "ølet er en annen mann" eller med andre ord; en er ikke seg selv når en er full.

Andre norrøne ord er ölbekkr (benk i drikkestue), ölbúd (bu der en har øl), ölbæki (ølkar), öldr (1. rusdrikk, øl - 2. drikkelag, gilde - 3. sykdom etter dårlig øl), öldrhús (drikkestue, gjestebudhus, gildestue), öldrmál, ölmál (prat i drikkelag), öldrukkinn (drukken av øl), öldrykkja (drikkelag), öldrykkjar (drikkebrødre), ölfang (drikkevarer), ölfærr (i stand til å være med i drikkelag), ölsmiðr (ølbrygger), ölvaðr (drukken).

Det var skikk å brygge øl til blotsfestene. Snorre skriver i Håkon den godes saga i kapittel 14:

 

"Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet." "Þat var forn siðr, þá er blót skyldi vera, at allir bændr skyldu þar koma, sem hof var, ok flytja þannug föng sin, þau er þeir skyldu hafa, meðan veizlan stoð. At veizlu þeirri skyldu allir menn öl eiga."

Snorre skriver videre at under blotet skulle en drikk bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og som var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål drikkes - den drakk de for seier og makt til kongen, så drakk de en skål for Njord og Frøy for et godt år og fred - til árs ok friðar. Det var mange som også brukte å drikke Brageskål etterpå, noen drakk også en skål for sine venner og for de som var døde og hauglagte; det ble kalt minne.

Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Når man drikker Brageskål eller Bragarfull, er det ikke guden Brage det skåles til, men kanskje til den første skalden vi kjenner til, Brage Boddason fra 800-tallet(Anne Holtsmark, 1990, side 167), som på en eller annen måte er tatt opp i mytologien.

I midten av januar var et slikt blot som Håkon den gode flyttet til den tida da de kristne holdt jul. Dette skriver Snorre om i Håkon den godes saga i kapittel 13:

 

"Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hoskristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvinternatt..." "Hann setti þat i lögum at hefja jólahald þann tíma sem kristnir menn, ok skyldi þá hverr maðr eiga mælis-öl, en gjalda fé ella, ok halda heilagt, meðan öl ynnisk, en áðr var jólahald hafit höku-nótt, þat var miðsvetrar-nótt ..."

Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid, slik vi kan lese i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarande påbud i den eldre Frostatingloven, hvor lovene viser oss at det er snakk om påbudt ølbrygging til drikkelag i forbindelse med julefeiringen.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om, dersom ikke en bonde bor særlig langt avsides. Da skal han for sin egen del lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.

I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd, bonden og kona hans sammen. Dette ølet skulle ifølge loven signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudet i følge lovene.

Etter ordlyden i lovene må det være tale om to ulike ølgjerder, den første til et samdrikkelag, en slags høsttakkefest, mens den siste går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. En skulle drikke for et godt år og fred, og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Etter gammel sedvane skulle en også brygge øl ved jonsokstider, men dette ølet var ikke tenkt til festbruk, heller til styrking og forfriskning i sommeronna. Dette viser at ølet ikke bare ble brygget som rusdrikk, men også til tørstedrikk. All øl var altså ikke like sterkt. Det sies at det sterke ølet, fikk man ved første koking av urten, og den svake, hverdagsdrikken, fikk man ved neste koking av den samme urten.

Ølet ble varmet og servert varmt. Dette er en skikk som har holdt seg nesten opptil våre dager. I C. M. Bellmans Epistel nr. 43, Till Ulla Winblad, går første verset slik:

 

Värm mer öl och bröd,
län madam Wingmarks kanna
lägg kummin i, Susanna,
värm vår stora kopparpanna illene röd!

 

Folk samlet seg ikke bare til blot, men også til gilder og ved å sette drikkelaget i sentrum får vi en dypere forståelse for utviklingen av det politiske samfunnet og av politisk og i sosial organisasjon. Norsk politisk teori før Kongespeilet het øl og mjød. Beslutninger ble fattet mens man drakk. Mang en konge var kjent som stordrikker - men bare én, Harald Gille, er omtalt i standardverkene som drukkenbolt, men han kom fra Irland. Drekkulaun - dvs. drikkelønn, var lønn for et gilde, som ofte var jord som en fikk av kongen

 

De som drakk understreket at de var like ved at deltakerne drakk i sirkel. Sirkelmetaforen forekommer i viktige politiske sammenhenger. En krets av norske småkonger som la opp råd mot Olav Haraldsson, holdt veizlu - dvs. gjestebud, i Ringsaker, der de drakk hverfing - dvs. sitte i en sirkel. Det å sitte i en ring og drikke het hvirfingsdrykkjur.

 

Uttrykket hverfing viser at menn med samme status sendte drikkeskålen videre til sidemannen. Ingen hadde forrang ved å sitte i høysetet. Tilsvarende opplysninger finnes også fra Mære i Trøndelag. Ved slike anledninger drakk man sveitardrykkja, i det en brukte et felles horn som gikk på omgang mellom mennene.

 

Allikevel kan vi lese i sagaene at hallen hadde et høysete som var bondens sitteplass, og da var høysetet plassert midt på langsiden av langbordet. Den gjeveste gjesten ble plassert rett ovenfor høysetet på motsatt side. Odelssønnen satt da antakelig ved siden av faren.

I slike tilfeller satt man ikke på begge sider av samme langbord, men alle satt ved et langbord langs hver av langveggene med ryggen mot veggen, slik at ilden var i midten. Den minst populære plassen var, i følge Viga-Glumssaga, ytterst på benken nærmest døren, men årsaken var nok at denne plassen var lengst fra ilden.

 

Å dele drikker, forente folk gjennom ritualer. Gjensidig utveksling av øl og mjød er noe som binder folk sammen. Den freden mellom folk som har rot i bytte av drikker, skiller seg fra den freden man finner i den klassiske kontrakt-teorien til Hobbes. Denne krever underkastelse, ofte i sammenheng med terroristisk avskrekking. Mens deltakerene i drikkelagene, som la for dagen en fredelig holdning gjennom utveksling av drikker, ga ikke opp sin likhet og frihet.

Det norrøne samfunnet integrerte bøndene som frie og lot dem spille en aktiv rolle i politiske vedtak, lovvedtak og i drikkelag.

 

Når vi blir klar over den enorme konservatismen som hører drikkegildet til, skjønner vi òg hvorfor veksten i statsmakten var en treg prosess i det gamle norske samfunnet. Den førkristne kulturen kretset rundt fedrekulten. Fedrekulten i de mektigste familier tjente til å mobilisere frender og skyldfolk rundt de familiene som hadde de største ressursene.

 

I myten om diktermjødet - mjødet som ble skapt av Kvasers blod og samlet i karene Son og Bodn, samt kjelen Odrører og ble blandet med honning - fortelles at mjødet gjorde alle som drakk av det vise og til skalder. Mjødbrygget var laget til Kvase som var en vis person skapt av spyttet til æser og vaner. Mange har pekt på likheten mellom navnet hans og betegnelsen kvas, som brukes i russisk om en bestemt type øl.

 

Diktermjødet kom jotnen Suttung i hende og Odin stjal det fra datteren hans. Norrøne skalder forteller at denne hendinga var opphavet til diktekunsten. Myten om diktermjødet er et uttrykk for norrønt syn på drikkelaget som en deling av en felles substans som gjør folk til drikkebrødre.

 

Mjøden gjorde noe av det samme som vinen i den greske Dionysos-kulten. Både grekerne og folk i det norrøne samfunnet tenkte at inspirasjonen kom fra en rusdrikk. Brygget som var årsak til inspirasjonen, hadde noe å gjøre med den felles livssubstansen.

 

I det norrøne samfunnet var russymboler konstituerende for den kulturelle orden. Odin hang såret i ni netter i treet. Han falt ned og fikk drikke mjød fra Odrøre. Drikken var opphavet til Odins kunnskap. Tørste i konkret betydning ligger til rot for den kunnskapstørsten som er forutsetningen for å tilegne seg kulturen slik det beskrives i Sigerdrivamål om hugrunen:

 

18.
Alle ble de av skavet
de som inn var ristet 
og helt i hellig mjød 
og sendt på vide veger; 
de er hos æser 
de er hos alver 
somme hos vise vaner 
somme i menneskers makt
18.
Allar váru af skafnar,
þær er váru á ristnar, 
ok hverfðar við inn helga mjöð 
ok sendar á víða vega, 
þær ro með ásum, 
þær ro með álfum, 
sumar með vísum vönum 
sumar hafa mennskir menn.

Jeg har før nevnt at de norske småkongene likte å drikke øl og mjød svært godt, men at kun en er blitt omtalt som en drukkenbolt, nemlig irlenderen Harald Gille. I denne sammenheng kan være interessant å se hva Håvamål sier om drikking.

 

  UTDRAG FRA HÅVAMÅL   ÚTDRÁTTUR FRÁ HÁVAMÁLUM
11.
Bedre bør
å bære har ingen 
enn mye mannevett; 
verre niste 
på vegen har ingen 
enn den som har drukket for mye.
11.
Byrði betri 
berr-at maðr brautu at 
en sé mannvit mikit; 
vegnest verra 
vegr-a hann velli at 
en sé ofdrykkja öls. 
12.
Så godt for folk 
som folk sier, 
det er ølet ikke; 
jo mer en drikker 
dess mindre kan en 
styre sitt vesle vett.
12.
Er-a svá gótt 
sem gótt kveða 
öl alda sonum, 
því at færa veit 
er fleira drekkr 
síns til geðs gumi.
13.
Glemselshegren svever 
over svirelaget, 
stjeler hver manns vett; 
den fuglens fjærer 
har fjetret meg 
engang i Gunnlods gård.
13.
Óminnishegri heitir 
sá er yfir ölðrum þrumir; 
hann stelr geði guma; 
þess fugls fjöðrum 
ek fjötraðr vark 
í garði Gunnlaðar.
14.
Drukken ble jeg, 
ble døddrukken, 
hos den frode Fjalar; 
det er det beste 
ved drikkelaget 
at vettet vender tilbake. 
14.
Ölr ek varð, 
varð ofrölvi 
at ins fróða Fjalars; 
því er ölðr bazt, 
at aftr um heimtir 
hverr sitt geð gumi. 
17.
Tosken måper 
og mumler dumt, 
der han sitter som gjest i gilde; 
straks han får 
den første slurken, 
er det ute med alt vettet.
17.
Kópir afglapi 
er til kynnis kemr, 
þylsk hann um eða þrumir; 
allt er senn, 
ef hann sylg of getr, 
uppi er þá geð guma.
19.
Mjødbegeret skal du tømme, 
men hold måte med drikk, 
tal det som trengs eller ti; 
kalle det uskikk 
vil ingen gjøre 
om du så går tidlig til sengs.
19.
Haldi-t maðr á keri, 
drekki þó at hófi mjöð, 
mæli þarft eða þegi, 
ókynnis þess 
vár þik engi maðr 
at þú gangir snemma at sofa.
32.
Venner er mange 
og vel forlikte, 
til de møtes som gjester i gilde; 
slik vil det evig 
og alltid være: 
gjest tretter med gjest.
32.
Gumnar margir 
erusk gagnhollir 
en at virði vrekask; 
aldar róg 
þat mun æ vera, 
órir gestr við gest.
137.
Jeg rår deg, Loddfåvne, 
og lær mine råd, 
til glede og gagn om du lærer, 
til nytte og hell om du husker: 
Når du drikker øl, 
så søk jordas kraft, 
for jorda tar imot ølet, 
bruk ild mot sotter, 
eik mot blodsott, 
aks mot trolldom, 
hyll mot hustrette, 
- mot hat hjelper månen -, 
meitemark mot bitsott, 
mot mein runer, 
fast jord mot flytende.
137.
Ráðumk þér, Loddfáfnir, 
en þú ráð nemir, - 
njóta mundu, ef þú nemr, 
þér munu góð, ef þú getr -: 
hvars þú öl drekkir, 
kjós þér jarðar megin, 
því at jörð tekr við ölðri, 
en eldr við sóttum, 
eik við abbindi, 
ax við fjölkynngi, 
höll við hýrógi, 
- heiftum skal mána kveðja, - 
beiti við bitsóttum, 
en við bölvi rúnar, 
fold skal við flóði taka.

 

DRIKKEGILDENE I MIDDELALDEREN
I den tiden hedenske og kristne fester konkurrerte, sikret de kristne kongene suksess for sine fester ved å gi mye å drikke til dem som møtte fram. Kirkens ledere la en kristen mening til de hedenske festene, blant annet ved å forene dem med viktige kristne hendinger. Allikevel erstattet aldri "Kristmesse" - Christmas, det hedenske ordet jól i Norden - vi feirer fortsatt jul.

Overgangen fra hedenske drikkelag til kristne gilder og brorskap blir omtalt i Olav Tryggvasons saga av Odd Snorresson munk. Her forteller forfatteren hvorledes St. Martin av Tours kom til Olav og ba ham endre folkets seder. Det hadde vært skikk å drikke minneskåler for Tor og Odin og andre æser, når folk holdt gilde. Nå ville han at kongen skulle gjøre det annerledes, slik at denne skikken ble avskaffet. Kongen skulle påby at en drakk til ære for helgener i steden.

Misjonskongen Olav Tryggvason brøt det sterke sambandet mellom hedenske offerfester og tingmøter ved gjøre slutt på blot og drikkeoffer. Kirken forsøkte å kristne drikkelaget med å godta at de kom sammen i navnet til en helgen som vernet det. Brorskap for å hedre martyrer eller helgener, ble midlet til å ta bort det religiøse innholdet i kulten av forfedre og de hedenske gudene. Isteden satte de drikkegilde ved jule- og påsketider, mungåt ved jonsoktid og høstøl ved Mikkelsmess. De kristne gildene tjente til å svekke fedrekulten og å forme den om til harmløse minneskåler og navnelister over de døde som ble lest på navne- og minnedager.

Etter at kristendommen seiret, vokste gildene med kongelig hjelp. Olav Kyrre grunnla Miklagildet (det store gildet) i Nidaros og andre byer. Disse skulle komme i stedet for de førkristne gildene på landet. Å miste retten til å være med i drikkegildet var et tegn på at en var sosialt utstøtt. I Vest-Norge fikk en bonde som var med i manngerden straff for å la være å brygge øl til helligdager og lage gilde for andre bønder. Han sto i fare for å få eiendommen sin inndratt og selv måtte han dra i eksil.

Gildene i Norge må ha omfattet nesten hele bondealmuen i bygdene. De fantes ved siden av tinget, som til vanlig kom sammen i gildehallen. Gilde og brorskap er de typiske uttrykkene kristen nestekjærlighet fant i senmiddelalderen.

Byggearbeid var blant de oppgavene gildene tok på seg, som for eks. reparasjon av kirker og bruer. Gildene sørget for de fattige som hadde rett på rester av gildemåltidene. Hver gildebror hadde til plikt å hjelpe de andre brødrene i sykdom, å følge døde til graven, skaffe lys til gravferden, og betale messer for sjelene til de avdøde.

I Trøndelg kunne gildebrødrene låne hest og vogn fra andre gildemedlemmer. De fulgte hverandre på reiser innenfor bispedømmet. I gildeskråene fra Gulatingsloven beskyttet brødrene eiendommene til hverandre i tilfelle brann, krøttersykdommer, skipbrudd, reiser utenlands, angrep og tjuveri. De betalte løsepenger for en gildebror som var fanget. Gjensidige gaver betalte slik hjelp.

Etter at lovene i Norge satte forbud mot blodhevn, forsvant reglene om dette fra gildeskråene. I de senere reglene går en ut fra at en gildebror yter hjelp til andre brødre så rettighetene deres blir beskyttet. Alle konflikter skulle løses ved mekling mellom brødre, men strid om landeiendommer var unntaket.

I Erik Magnussons regjeringstid ble en lang rekke gilde i Bergen forbudt, fordi de gav statutter for seg selv. Gildene som ble forbudt, omfattet losgildet, gullsmedgildet, gildet for kjøpmenn som seilte på England, bygningsarbeidergildet og bryggergildet. Kongen tillot like gjestebud der medlemmene skjøt sammen en del hver og han tillot noen religiøse gilder å forsette.

Grunnen til at staten grep inn virker åpenbar. Gildenes krav konkurrerte med statens maktkrav og i Oslo fungerte Corpus Christi-gildet som en ankeinstans over de vanlige domstolene.

Gildenes betydning ligger på flere plan. På den ene siden var de institusjoner til fremme av vennskapet, dvs. til integrasjon av undersåttene til kongen. Dernest var de et middel til å aktivisere og organisere lekfolk religiøst. Det var straffer for dårlig oppførsel, så gildene har hatt en disiplinerende funksjon. Forpliktelsen til gjensidighet gjør dem til forløpere for forsikringsvesenet.

Sist og ikke minst: Den økende rikdommen som gikk med ved slike fester, ble således et viktig skille mellom høy og lav status. Ulikhet i rikdom til å lage gjestebud, ble en drivkraft i den sosiale lagdelingen.

 

 

 

 

 

Tilleggsinformasjon

Lest 14243 ganger Sist redigert fredag, 17 april 2015 11:56